De var der, alle stjerner av historisk betydning, da dronning Elizabeth feiret 70-år på tronen. Snart ble den enorme scenen foran Buckingham Palace, for anledningen projisert med bilder av dronningens alle store øyeblikk, inntatt av alt fra Queen, Rod Stewart og Andrea Bocelli, til Alicia Keys, Sir Nile Rodgers og Diana Ross.
Og Duran Duran.
Da et av 80-tallets aller største band trykket til med Notorious, var det foran prins William, hertuginne Kate og datteren Charlotte, og en rekke andre kongelige. Prins Charles, med Camilla ved sin side, skulle snart opp på scenen for å holde tale for sin mor. Dronningen selv så showet direkte, mens hun drakk te med bjørnen Paddington. Hele 13 millioner seere verden over så showet, og foran scenen sang ti tusen mennesker med da Simon Le Bon i neongrønn T-skjorte messet: «No, no, notorious».
En uke før, på en regnvåt parkeringsplass på Lillestrøm. Simon Le Bon, også denne gang i optimistisk neongrønt, skuer ut over det som ser ut som i underkant av tusen personer, og sier gjennom duskregnet:
– This is a very … exclusive Duran Duran show.
Månelanding
La oss ta det fra starten. Alt kunne begynt med et smell. Vi var på ferie i Florida. På vei mot Kennedy Space Center på Cape Canaveral oppdaget vi et skilt i rundkjøringen: «Duran Duran», i Nasa-bokstaver. Mannen min og jeg så på hverandre, og i et åndeløst øyeblikk gikk det sakte – svært sakte – opp for oss: I morgen var det 50-årsjubileum for den ikke ubetydelige måneoppskytingen i 1969 – og «Duran Duran» skulle spille mellom romrakettene.
Det kunne ikke være sant. Hadde vi virkelig booket turen uten å få med oss ikke bare månelandingsjubileet, men også at våre ungdoms idoler skulle spille i den legendariske rakettparken? Og skulle vi, to svorne Duran Duran-fans, virkelig besøke romfartssenteret dagen før alt det historiske skulle skje?
Reiseruten vår kunne ikke endres. Ute blant romferger og raketter så vi roadies rigge opp scenen som «Duran Duran» skulle spille på. Vi så stolene som publikumet til «Duran Duran» skulle sitte på. Vi var ikke blant det publikumet.
Et stort steg for Duran Duran, tenkte vi. En gigantisk tilbakesteg for oss.
Ferien ble bra den, jeg skal ikke klage, men bilder fra Space-konserten hjemsøkte oss hver gang «Wild boys» eller «Rio» kom på radioen, og det var ikke sjelden, gitt jubileet.
Men så, i det herrens år 2022, etter to år med korona, der gode reiseminner var alt vi hadde å fylle feriene med, dukket den opp. Annonsen.
Duran Duran skulle spille i Norge.
Mannen min er rask på labben. Snart hadde han bestilt både billetter og T-skjorter, de med Nasa-bokstaver fra konserten i Florida.
«Hvor skal de spille?», spurte jeg og tenkte på rakettparken der John F. Kennedy en gang sto bak solbriller og inspiserte månelandingsprogrammet.
Jeg tenkte på langbordene med de hvite dukene hvor månelandingsgjestene skulle spise jubileumsmiddag – dagen etter besøket vårt. Og jeg tenkte på «Duran Duran «s scene ute på Cape Kennedy, og den milde brisen i palmene.
«På en parkeringsplass på Lillestrøm», sa mannen min og forsøkte å høres entusiastisk ut.
Det må understrekes, jeg har ingenting imot Lillestrøm. Men ifølge turnélisten skulle Simon Le Bon og co. samme år spille i sagnomsuste Hollywood Bowl i Los Angeles, The Wynn i Las Vegas og Madison Square Garden i New York, for å nevne noen. Ja, og for dronning Elizabeth, da, foran ti tusen personer utenfor Buckingham Palace.
Men nå var de altså på vei til Lillestrøm, til parkeringsplassen utenfor messesenteret med navnet som kunne tilhørt et romprogram: Nova Spektrum.
Morsfølelse for bandet
I flere dager før konserten kjørte vi forbi. Skulle rekkene med portable toaletter stå så nært scenen? Hvor mye av messeparkeringsplassen kom de til å sperre av til konserten? Og hva med tungtrafikken med tømmer fra Aurskog Høland? Kom det til å forstyrre låtene?
På konsertdagen satt vi i bilen med Nasa-T-skjortene våre på:
– Vi må klappe mye, sa jeg.
– Ja, sa mannen min som hadde vært på konsert med Duran Duran før.
– Vi må gi dem et best mulig inntrykk av Norge.
Bekymringen avtok ikke da vi fikk øye på den engere kretsen foran scenen. Spredte langbord. Knapt noen kø til doene og ikke engang trengsel foran gjerdet til Golden Circle.
En hyggelig vakt anviste oss parkeringsplass, bare 50 meter fra scenen. Faktisk har jeg sjelden hatt så god sikt til et verdenskjent band som i bilen vår på parkeringsplassen på Lillestrøm.
«Vi kan jo egentlig se konserten fra bilen», foreslo jeg. «Om det regner, mener jeg?».
Og regnet gjorde det.
Da Simon Le Bon og Duran Duran kom på scenen, og med et rungende «Hello Oslo!» dro i gang Wild Boys, sto vi med romslig armslag.
Kanskje var det 900 i publikum, muligens tusen. Men stemningen var upåklagelig, og snart ofret vi ikke parkeringsplassen en tanke. Simon og co. spilte som om vi var 10 000, og ga jernet med både A View to a Kill og Union of the Snake. Bare en eneste gang påpekte Simon, med britisk understatement, at vi altså var en heller eksklusiv forsamling. Publikum jublet, hvorpå Simon snudde seg mot Rælingen og boligfeltet over elva og ropte: «Hvordan er lyden der oppe?».
Alle hadde god sikt til scenen, faktisk så god at de i Golden Circle ikke så noe særlig bedre enn oss andre. Alle fikk nærbilder av Simon, nærmest som selfies å regne.
Hold back the rain var låt nummer tolv. Simon mente bestemt at det snødde her i Oslo. Vi smilte og lot ham tro det, at ni grader og regn er det samme som snø.
Han struttet lettbent rundt på scenen, like energisk som på videoene da bandet toppet hitlistene på 80-tallet. Kanskje var han glad for at magasinet Glamour to år på rad kåret ham til «Sexiest singer alive», sist i inneværende år. «My name is Bon, Simon le Bon», sa Simon. Folk på Lillestrøm jublet. Ganske sikkert de på Rælingen også.
Etter halvannen time gikk det mot slutten. Med Rio satte Duran Duran punktum for en kveld som gikk ned i historien ikke bare for undertegnede, men kanskje også for Duran Duran selv. Kanskje snakket de om det, like før de gikk på scenen for å spille for dronning Elizabeth. Kanskje var det siste de sa før de møtte folkehavet foran Buckingham Palace: «Husker du parkeringsplassen vi spilte på? I det vi trodde var Oslo?».
På Instagram etter Norgesbesøket la bandet ut bilde fra Munch-museet. I kommentarfeltet takket fansen for en fantastisk kveld. Noen skrev: «Appologies for the venue. Hope to see you again in a better venue».
Men heter man Bon. Simon Le Bon, holder man stilen. Ikke en eneste gang røpet Duran Duran at de holdt seg for gode for å spille, uansett størrelse på publikum. Uansett arena.
Som mannen min sa, mens han rettet litt på Nasa-T-skjorta, på vei over parkeringsplassen mot bilen:
– En liten parkeringsplass for Lillestrøm. En stor konsertarena for Duran Duran.
