Elisabeth Moss

Har du hørt om «gaslighting»?

Elisabeth Moss' nye film tar for seg en ekstrem versjon av fenomenet – og KK tok en prat med «The Handmaid's Tale»-skuespilleren i Los Angeles!

SUPERSTJERNE: KK møtte Hollywood-stjernen Elisabeth Moss på eget territorium i Los Angeles. FOTO: Instagram
SUPERSTJERNE: KK møtte Hollywood-stjernen Elisabeth Moss på eget territorium i Los Angeles. FOTO: Instagram Vis mer
Publisert

Det du ikke kan se, kan skade deg.

Slik lyder innsalget til filmen «The Invisible Man»; en slags skrekk- og sci-fi-hybrid. Jeg har blitt invitert hit, til Arclight Cinema i Hollywood, for å få en eksklusiv sniktitt på den.

Faktisk så eksklusiv at jeg og en gjeng andre journalister ser filmen før flere av skuespillerne som medvirker i den.

Jeg har holdt meg unna enhver variant av horrorsjangeren siden jeg så «The Ring» som 9-åring i 2002 (og hadde mareritt om den omtrent frem til i fjor), men denne gangen måtte jeg altså trosse ubehaget i profesjonalitetens navn.

Allerede i løpet av de første sekundene, sørger «The invisible Man» dog for at det går kaldt oppover ryggen.

Det er natt, vinden uler og bølger slår. Vi blir med inn i et avsidesliggende hus, men ikke av typen man gjerne forventer i en skrekkfilm. I stedet for ei gammel rønne med illevarslende historie i veggene, er det en übermoderne villa – komplett med rene linjer, minimalistisk interiør, digre vinduer på alle kanter, svømmebasseng...

Og overvåkningskameraer. Overalt.

Et ektepar ligger i senga i et bekmørkt soverom. Tilsynelatende sovende. Han med en hånd over midjen hennes.

Så åpner Elisabeth Moss (37), som har hovedrollen som Cecilia Kass, øynene.

«Han får meg til å føle meg gal»

Det etableres raskt at Moss' rollefigur er fanget i et voldelig og kontrollerende forhold med ektemannen Adrian, milliardærforsker og pionér innenfor optikkfeltet.

Vi følger Cecilia idet hun endelig rømmer og søker tilflukt hos en familievenn. I ukesvis tør hun ikke bevege seg utenfor huset – ikke engang for å hente posten – men så kommer beskjeden om at Adrian er død. Han har tatt sitt eget liv.

Men historien slutter naturligvis ikke der. Faktisk er det først da at handlingen i «The Invisible Man» kommer ordentlig i gang; en rekke uhyggelige hendelser fører nemlig til at en livredd Cecilia er sikker på Adrian, på en eller annen måte, hjemsøker henne.

En kniv som faller i bakken. En dyne som blir trukket av henne om natten. En åpen dør.

Problemet er bare at ingen tror på henne. I stedet blir hun sett på som stadig mer gal av menneskene rundt seg. Påvirket av alt som har skjedd. Traumatisert og forvirret.

UHYGGELIG: En av utallige gåsehud-fremkallende scener i «The Invisible Man». FOTO: NTB Scanpix
UHYGGELIG: En av utallige gåsehud-fremkallende scener i «The Invisible Man». FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Det oppsummeres kanskje best i en av Moss' replikker:

«Dere forstår ingenting. Det er dette han gjør. Han får meg til å føle at det er jeg som er gal. Det er sånn han alltid har operert, og nå gjør han det igjen.»

Mer skal jeg ikke avsløre om handlingen. Om det er Cecilia eller Adrian (eller begge to eller ingen av dem – hvem vet?) som til slutt viser seg å være filmens joker, er ikke så viktig. Tematikken derimot...

Å få noen til å tvile på seg selv og sin egen tilregnelighet, også kjent som «gaslighting», er nemlig en klassisk manipulasjonsteknikk.

Wikipedia defineres gaslighting som «psykologisk manipulering hvor man systematisk sår tvil hos én person, som fører til at han eller hun etterhvert begynner å stille spørsmål ved sin egen hukommelse, meninger, dømmekraft eller tilregnelighet». Det skrives også at man prøver å få offeret i ubalanse og undergrave hans eller hennes meninger ved å fornekte, bortforklare og motsi.

Kan skje med alle

EKSPERT: Psykolog Grethe Nordhelle. FOTO: Ellen Valheim
EKSPERT: Psykolog Grethe Nordhelle. FOTO: Ellen Valheim Vis mer

Psykolog Grethe Nordhelle har skrevet bok om temaet, «Manipulasjon – forståelse og håndtering», og forteller at konsekvensene av å bli utsatt for manipulasjon er knyttet til flere faktorer.

Dermed oppleves det forskjellig fra person til person.

– Hvor hardt man rammes, kommer jo an på hvor avhengig man er av denne personen, og hvor mye kontakt og innflytelse man har fra andre oppegående mennesker. Hvor selvstendig er du? Over hvor lang tid har det foregått?, spør Nordhelle retorisk.

– Manipulasjonen kan også kombineres med hjernevasking. Det vil si at du isoleres fra andres påvirkning. Personen snakker nedsettende om familien din og vennene dine, slik at man ender med å se lite til dem. Da blir påvirkningsmuligheten enorm, forklarer psykologen.

Hun legger til at personlighetstrekk også spiller inn; er man usikker fra før av, tillegger man ordene til en manipulator mye mer vekt enn hvis man hadde hatt haugevis av selvtillit til å begynne med.

– Men det er viktig å si at dette kan skje med absolutt alle. Det tar bare lenger tid dersom det er en person som i utgangspunktet er veldig selvsikker, fortsetter Nordhelle.

Så, hvordan kan man bryte den onde sirkelen?

Nordhelle sier at man først og fremst må oppdage hva som skjer.

– Halve jobben er å forstå hva som foregår, og den andre delen er å alliere seg med noen som kan gi deg en motvekt. Har du bare én påvirkning, blir du svakere og svakere, og mer nedbrutt. Det gjelder å alliere seg med noen som ikke bagatelliserer situasjonen, men som tar deg på alvor, sier Nordhelle og fortsetter:

– Kanskje noen som har sett det lenge, men ikke har turt å si noe, eller noen som har opplevd noe lignende selv. Dét kan være en enorm støtte å ha når man skal løsrive seg.

Tilbake til Hollywood

Det er et knapt døgn siden jeg satt i salen på Arclight Cinema og så «The Invisible Man». Nå spaserer jeg nedover Sunset Boulevard i sola, på vei for å møte hovedrolleinnhaver Elisabeth Moss for å ta en prat om filmen.

Moss drømte opprinnelig om å bli danser, men kjærligheten for skuespill vokste seg stadig større etter at hun begynte å kapre småroller på begynnelsen av 90-tallet.

I dag er hun best kjent fra braksuksessen «The Handmaid's Tale», og i vår er hun altså aktuell med «The Invisible Man». Rent handlingsmessig er de to prosjektene vidt forskjellige – men fellesnevneren er at de begge belyser aktuelle temaer. (Om så på litt ekstremt vis.)

«The Handmaid's Tale» er sentrert rundt et dystopisk samfunn hvor kvinner brukes som slaver for å bære frem barn, og gjør det uungåelig å trekke linjer til dagens pågående debatter om selvbestemt abort.

«The Invisible Man» tar på sin side for seg en situasjon som er veldig ekte for veldig mange; nemlig å leve med en voldelig partner.

Jeg lurer på hvordan det er å ha dét ansvaret på skuldrene. Å skulle portrettere noe som er så ekte, sårt og vondt for millioner av mennesker.

DYSTOPISK: Elisabeth Moss som June Osborne i «The Handmaid's Tale». FOTO: NTB Scanpix
DYSTOPISK: Elisabeth Moss som June Osborne i «The Handmaid's Tale». FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Moss forteller at hun forberedte seg godt i forkant av innspillingen av «The Invisible Man». Hun brukte blant annet timesvis på å lese gjennom intervjuer med kvinner som har vært i voldelige forhold.

– Noe av jeg det bet meg mest merke i, var hvor forskjellige disse kvinnene var. Når man aldri har opplevd det selv, er det så lett å dømme. Man ser på en kvinne som er i en situasjon hvor hun blir slått eller kontrollert, og tenker: «Men hvorfor kommer hun seg ikke bare ut av det? Hva er galt med henne? Hvorfor gjør hun det ikke slutt?», sier 37-åringen ærlig.

Hun innrømmer at hun fikk en «skikkelig åpenbaring» da hun gjorde research til rollen som Cecilia, og at hun lærte mye om hvordan det er å befinne seg i den manipulative syklusen.

– Man mister stemmen sin totalt. Man mister seg selv. Hvor sterk du er, hvor smart du er... Det spiller ingen rolle. Vi må legge fra oss alle fordommer når vi møter mennesker i den situasjonen. Det er så viktig for at de skal føle seg trygge nok til å snakke om det.



Ny vri på «monsterhistorie»

Det føles merkelig å sitte ansikt til ansikt med Moss på dette hotellrommet i West Hollywood, men ikke fordi hun er en vaskeekte superstjerne.

Det merker man fint lite til. Ingen divanykker her i gården.

I stedet handler det om at jeg for bare noen timer siden så henne på storskjermen; frynsete og redd, intens, desperat, dødsens alvorlig. Nå sitter den totale motsetningen foran meg.

Moss er – i mangel på et bedre ord – kul. Hun er avslappet, selvsikker og varm. Hun er typen som kaster hodet bakover og klasker seg på lårene når hun ler. Noen ganger av andres vittige kommentarer, men oftest av sine egne.

Hun fniser av å bli kalt en av de mest ettertraktede skuespillerinnene i bransjen, men det er utvilsomt sant. Fnising eller ei.

Rolletilbudene kommer på løpende bånd for 37-åringen, men de aller fleste blir møtt med avslag. «The Invisible Man»-regissør Leigh Whannell prøvde seg likevel – og fikk ja.

– Det var noe helt spesielt med manuset. Jeg falt for det umiddelbart. Det er en sånn idé som gjør at man tenker «faen, hvorfor kom ikke jeg på det der?», forteller Moss.

Hun skryter av Whannells moderne vri på den klassiske monsterhistorien. «The Invisible Man» er nemlig opprinnelig en roman av H. G. Wells fra 1897, hvor leserne følger usynlige og morderiske Griffin.

– Det gir jo så mye mening. Selvfølgelig kan usynlighet være en analogi for «gaslighting»! Selvfølgelig kan det være en metafor for en kvinne som ikke blir trodd! Det er en veldig spennende innfallsvinkel, sier Moss beundrende.

Ikke bare er det spennende. Hun tror også at filmens forankring i virkeligheten er helt nødvendig for å klare å underholde dagens publikum.

– De blir mer og mer kritiske. De har så mye innhold å se på. De har tilgang på... Ja, alt, egentlig. Man må gjøre ting på en smart måte for at de skal gidde å bruke tiden sin på det, og da er det et lurt trekk å lage noe som føles relevant og ekte.

Det har «The Invisible Man» lykkes med.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer