Anna-Lisa Kumoji (31) er oppvokst i en kunstnerisk og musikkglad familie. Melodi Grand Prix har vært en sentral del av barndommen. «Tenk hvis jeg kan være en av dem som får stå på den scenen», pleide hun å tenke.
Drømmen ble oppfylt i 2019 da hun ble gullfinalist i MGP og kom til delt tredjeplass. Det ble kickstarten på solokarrieren hennes, og deltakelsen åpnet flere nye dører.
Ninas kjæreste elsket å være i sentrum: - Alle syntes jeg var heldig, men livskraften min forsvant
Lidenskapen har vært der siden barndommen
Det er en blid og energisk 31-åring KK møter. Det skinner igjennom at lidenskapen for faget er stor, og den har vært sterkt tilstedeværende hele livet.
– Jeg har en utrolig støttende familie og en far og søster som også er musikere. Jeg er veldig takknemlig – man skal ikke ta for gitt at foreldrene dine heier på det å ta et så kontroversielt yrkesvalg. Det er ikke et yrke med trygghet, og det er beinhard jobbing for å kunne leve av det, forteller hun.
Anna-Lisa har visst hele livet at hun skal stå på scenen å synge. Det første aktive yrkesvalget hun tok var på ungdomsskolen. Hun måtte finne ut av hva som krevdes for å komme inn på musikklinjen.
– Jeg er ganske sikker på at jeg sang og mimet før jeg kunne snakke.
Mistet broren samme uke som MGP-finalen i 2019
Å delta i Melodi Grand Prix har vært en barndomsdrøm som endelig skulle gå i oppfyllelse i 2019. Da hun gikk inn i finaleuken, skjedde det samtidig noe på hjemmebane som gjorde at finalen ble tøff å gjennomføre. Hennes 16 år eldre halvbror døde samme uken. Han er oppvokst i Ghana og har vært mye i Norge opp igjennom årene.
For Anna-Lisa ble finalen todelt da hun på den ene siden skulle følge drømmen, samtidig som det hadde skjedd en tragedie i familien.
– Det som var tyngst da han døde, var at det var altfor tidlig og man stiller seg spørsmålet om det var noe man kunne gjort. Når det skjedde, så tenkte jeg at han nå er på et bedre sted.
Hun syntes det verste var å se faren være så knust.
– Broren min hadde det tøft og slet blant annet med rus.
– Når alt ser mørkt ut, ikke gi opp, for de de syke, mirakuløse hendelsene kan skje når man minst venter det.
Og en sånn hendelse har hun selv fått kjenne på.
MGP-aktuelle Anna-Lisa: - Jeg er halvt nordlending, så jeg har jo litt faenskap i meg allerede der!
Sov mens brannen spredte seg
Hun nevner broren sin som et eksempel på en som sluttet å lete etter lyset og ga opp. Hun mener at uansett hva omstendighetene er, så finnes det en åpning – hvis du bare tør å stole på det.
– Brannen er en av de største bekreftelsene på at det finnes en større kraft som vil hjelpe deg gjennom alt.
Anna-Lisa lå og sov i sengen mens familien var ute av huset. Hun var 21 år. Brannen spredte seg. Alarmene gikk, tv-en eksploderte og vinduer knuste, men hun sov gjennom de brutale lydene, noe som er en indikasjon på at kroppen hennes var i en komalignende tilstand.
Da er det lite sannsynlig at du våkner til, med mindre du får oksygentilførsel, og noe av det første du mister i en sånn situasjon er hørselen, har Anna-Lisa blitt fortalt i ettertid.
– Jeg pustet inn giftig røyk og kullos. Jeg ble bevisstløs og havnet i en komalignende tilstand hvor jeg ikke hørte eller følte noe, forteller hun.
Birk Ruud: - Pappa er alltid med oss i hjertene våre
Våknet mot alle odds
Alarmer og utstyr som eksploderer er lyder du bør høre.
– Hva er oddsen for at jeg helt ut av det blå plutselig kvikner til når det gjelder? Naboene hadde hørt alarmene i blokka, og hadde kommet seg ut.
En av naboene hadde pekt ut leiligheten som sto i flammer som den familien Kumoji bodde i, og begynte å rope de konkrete navnene til familiemedlemmene. Å høre ropene av sitt eget navn skal ha gjort at Anna-Lisa våknet til. Hun husker at hun gradvis oppfattet lydene rundt seg – lyden fra gnistringen etterfulgt av masse støy.
Hun satte seg opp i sengen og tok et dypt åndedrag. Det hun pustet inn var røyk og kull, men det hun trengte var oksygen. Hun klarte å kare seg bort til vinduet, og noe av det siste hun husker er at hun ikke klarte å åpne det. Deretter husker hun kun glimtvis. Det Anna-Lisa ikke husker er at hun fikk åpnet vinduet til slutt og ble båret ut og kjørt til sykehuset. Hun våknet i sykesengen med familien rundt seg.
– Det at naboene gikk fra å rope generelt til å rope navnet mitt, gjorde at jeg våknet og kom meg ut i grevens tid.
Hadde det gått et par-tre minutter til, hadde sengen hennes stått i flammer, ble hun fortalt senere.
– Når du sitter ved en peis, da sitter du jo litt unna, men her var det som at jeg satt inni peisen. Det var glovarmt, og jeg fikk åpne sår av kullet. Hvordan klarer jeg da å våkne til? Jeg hadde englevakt.
Ga ikke opp
I ettertid var kroppen sterkt preget. Hun lå på sykehuset de påfølgende ukene som en konsekvens av røykforgiftingen. Hun hadde hodepine og kunne ikke snakke. I starten klarte hun ikke gå opp en trapp, og ettervirkningene sitter nok litt igjen, men det velger hun å overse. Hun er takknemlig for at hun er her i dag.
For å komme seg tilbake til hverdagen, og inn på dans- og musikkteaterskolen Bårdar Akademiet, var hun motivert for å trene dobbelt så hardt som alle andre, bare fordi hun allerede lå litt bakpå. Det var ikke anbefalt av legene, men lidenskapen hennes trumfet.
– Det skulle ikke ødelegge for meg, jeg skulle reise meg igjen og gjøre det som måtte til for å være klar til skolestart i underkant av seks måneder etterpå.
– Jeg har noe mer å komme med, hvis ikke hadde jeg dødd den dagen, sier hun.
Heine Totland: - Jeg ba syvåringen svømme for livet - og dro fra henne
Gir et nytt perspektiv på livet
Anna-Lisa har troen på at gevinsten med dele er større enn å ikke dele. Hvis hun kan bidra til at noen ikke gir opp, så snakker hun gjerne om sin egen historie.
– Dette er min historie. Det er en glad historie. Jeg har klart meg, og da er det lettere å snakke om det som har vært vanskelig som man har kommet over. Det har vært med og formet meg til den jeg er i dag, sier hun.
– Hvis du er i en situasjon hvor du må kjempe for livet, setter det livet mer i perspektiv. De små konfliktene blir ubetydelige.
- Veien ut av ensomhet handler nesten alltid om én ting
Kjemper om seieren
Med en mor fra Bodø og en far fra Ghana har det vært kultur for å være åpen, si ting som det er og ha troen på seg selv. Det har Anna-Lisa tatt med seg videre i karrieren.
– Jeg vet hvordan jeg skal være i et norsk selskap med flere sett med bestikk, men jeg kan også spise med hendene. Jeg tror det har beriket meg i form av at jeg ser verden med alle de fargene som er. De jeg ikke ser er jeg nysgjerrig på, og ikke fordømmende mot. Vi er forskjellige og kan være uenige i ting, og det er helt greit. Verden hadde vært så kjedelig om alle var like og mente det samme.
– Norge har aldri tatt et oppgjør med sin egen rasisme
Som stemmeskuespiller, musikalartist, soloartist og skuespiller har hun mange kvaliteter å spille på.
Anna-Lisa håper at seerne husker på at den de stemmer på i MGP-finalen ikke bare er artisten som vinner den dagen – det er også artisten som skal representere Norge i Eurovision. Hun håper at publikum ser hennes erfaring og dybde som en fordel.
Hun har et stort ønske om å være den som får æren av å representere Norge i Eurovision.
– Ja, jeg har lyst til å vinne, men det viktigste er jo faktisk bare å nyte, og det er skikkelig gøy å være med! Det hadde vært kjempegøy om jeg vant! Jeg er klar for det, og hadde jeg fått den tilliten, ville jeg ha gjort alt for å gjøre det norske folk stolt.
Ser du hvem hun er søsteren til?
