«God aften deres kongelige høyhet. Takk for innbydelsen.» Når det inviteres til ball på et middelalderslott på norske tv-skjermer i julen, er det én person som er en selvsagt gjest. Eller rettere sagt: En stemme.

Denne stemmen kan tilhøre en brysk konge, en ung prins, en klønete lærer, en slem stemor eller en vakker ungjente, og den skifter i både toneleie, hastighet og volum etter hvem den tilhører.

Det er sagt om denne stemmen at den kunne gi voksne mennesker en følelse av harmonisk ro, og at gråtende barn som hørte den umiddelbart fant trøst og trygghet og sluttet å gråte.

Den er på samme tid både myndig og mild, dyp og lys, autoritær og vennlig, streng og forsiktig. Men først og fremst har denne stemmen en kvalitet ved seg som neppe finnes hos noen annen: Den gir umiddelbar julestemning hos så godt som alle som hører den.

Lyden av jul, er denne stemmen blitt kalt. Men den tilhører verken julenissen, Kurt Nilsen eller Hanne Krogh.

Den tilhører skuespiller Knut Risan.

Tre nøtter til Askepott

Knut Risan var født i Trondheim i 1930, men trønderdialekten er vanskelig å spore i den velkjente stemmen. Han utdannet seg til skuespiller og debuterte på Nationaltheatret i 1956 som Kasper i Thorbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme by». Fram til han ble pensjonert i 1998 spilte han i 147 roller ved Nationaltheatret.