SUKSESS: Linn Skåbers ungdomsbok Til ungdommen er nå blitt teaterstykke. Vi snakket med henne om ungdomstid, foreldrerollen og troen på fremtiden. FOTO: Truls Qvale
SUKSESS: Linn Skåbers ungdomsbok Til ungdommen er nå blitt teaterstykke. Vi snakket med henne om ungdomstid, foreldrerollen og troen på fremtiden. FOTO: Truls Qvale Vis mer

Linn Skåber:

- Mitt lykkeøyeblikk? Ikke fødselen, i alle fall!

For Linn Skåber er et av de fineste minnene hun har da hun tok sønnen ut av barnehagen for å drikke kakao med ham i parken.

Publisert

I 2018 slapp skuespiller og komiker Linn Skåber (49) ungdomsboken Til ungdommen, en bok med monologer basert på samtaler som Linn har gjort med flere ungdommer.

Nå har skuespiller og regissør Mattis Herman Nyquist (38) bearbeidet innholdet, og tatt det til teaterscenen.

- Jeg har intervjuet ungdom om alt fra kviser og savn, til krig, angst og kjærlighet, forklarer Linn Skåber til KK, når vi møter henne etter pressevisning på Oslo Nye Centralteater i januar.

Hun har akkurat sett en scene fra stykket, og allerede etter åpningssetningen til skuespiller Emilie Mordal (30) - «hjertet mitt er en nedlagt kiosk» - triller tårene til Linn.

FØLELSESMENNESE: Linn Skåber på scenen med skuespiller Emilie Mordal - som akkurat har fått henne til å både le og gråte av det som ble fremført. FOTO: Lars Opstad
FØLELSESMENNESE: Linn Skåber på scenen med skuespiller Emilie Mordal - som akkurat har fått henne til å både le og gråte av det som ble fremført. FOTO: Lars Opstad Vis mer

Da Linn gikk i gang med intervjuene til boken, hadde hun belaget seg på å åpne dialogen med ungdommene med spørsmål om enkle ting som hobbyer og fritidsaktiviteter, men at hun raskt innså at ungdommene ønsket å ta det til et dypere nivå.

- Hver eneste ungdom overrasket meg med sine historier. Det som var mest overraskende, som en slags generell tanke, var det at de så fort ville komme til selve essensen. Glem spørsmål om fotball, liksom. Vil du ha tankene mine, så får du de nå. Det de åpnet seg opp om dreide seg om angst, død, total glede og total sorg. Det var som om de trengte et rom hvor de kunne fortelle om livet sitt, og det var gaven jeg fikk, forklarer Linn.

- Hva tror du er forskjellen på ungdommer i dag, kontra for 30 år siden?

- Det kjedelige svaret på det er det alle sier; det har med sosiale medier å gjøre, sier hun og rensker stemmen med et lite kremt, før hun fortsetter med sin karakteristiske engasjerte tone.

- Det har de jo helt rett i, og derfor blir de selvfølgelig også kalt Generasjon prestasjon, fordi de er så opptatt av alt. Jeg mener at hvis man er opptatt av alt, i større grad enn det vi var fordi vi ikke hadde den samme linken ut til verden på den tiden, så utvikler man også en annen følelse som ligger veldig latent til nettopp dét - og det er empati.

Linn kommer på et eksperiment hun hørte om en gang, der en skole som var preget av mobbing, innførte morgen-massasje.

- Man lot elevene massere hverandre om morgenen, og på den måten ble de tvunget til å være nær hverandre. Resultatet var da at de ikke klarte å mobbe hverandre, fordi de hadde vært nær et menneske ordentlig for første gang. Det gikk liksom ikke an å være slem mot hverandre etterpå, når man hadde vært så nær hverandre.

GOD STEMNING: Linn Skåber med skuespillerne i stykket. I februar har Linn invitert med seg sin gamle ungdomsskole med frøken til forestillingen, og etterpå skal de hjem til henne og drikke vin og snakke om ungdomstiden. Det oppfordrer hun andre til å gjøre også! FOTO: Lars Opstad
GOD STEMNING: Linn Skåber med skuespillerne i stykket. I februar har Linn invitert med seg sin gamle ungdomsskole med frøken til forestillingen, og etterpå skal de hjem til henne og drikke vin og snakke om ungdomstiden. Det oppfordrer hun andre til å gjøre også! FOTO: Lars Opstad Vis mer

Hun trekker paralleller til ungdommene i dag - og måten de er så nær verden på gjennom sosiale medier. Men at også nettopp dette kan bidra til økt prestasjonsfølelse og stress.

- Men det som er enda vakrere med det, om man skal snu det positivt, er at de opplever å få en slags omsorg for verden. Derfor har jeg omdøpt denne generasjonen fra Generasjon prestasjon, som er et jævlig navn å bære, til Generasjon omsorg. Det er de fleste jeg har nevnt det til veldig fornøyd med, og jeg har fått inntrykk av at mange av ungdommene føler at det stemmer.

Den siste tiden har det vært et stort fokus på mental helse blant ungdom, og dette ble igjen belyst da 16-åringen Maud Angelica Behn holdt tale i sin far Ari Behns begravelse i begynnelsen av januar. En tale som er blitt hyllet for sitt sterke og viktige budskap om nettopp det å ta mental helse på alvor.

- Tror du at det var viktig at nettopp Maud, som en del av kongefamilien, fremmet dette budskapet i talen hun holdt?

- Jeg må bare si, og det er egentlig en kompliment til Maud Angelica, det overrasket meg ikke. Jeg ble ikke satt ut av talen, fordi jeg tenkte bare: selvfølgelig! Hovedsakelig fordi at hun er en del av den generasjonen som ser folk, som ser livet og som orker å stå i det. Og det å bruke det talerøret på den måten, som hun gjorde, det vitner om at vi også i kongehuset har noe å glede oss til fremover.

- Ungdomstilværelsen var så fantastisk, og så vond og rar

Linn husker at da hun vokste opp omtalte man angst og depresjon som nerver. Det er noe som har brent seg fast i hukommelsen.

- «Hvorfor har ikke fru Hansen i tredje etasje vært ute på tre dager? Jo, hun har nerver», sa man, og da var dén diskusjonen avsluttet. Det var ingen som var interessert i hvorfor fru Hansen hadde nerver eller hva man kunne gjøre med nervene, sier hun oppgitt.

- Gudskjelov har vi kommet lenger i dag, og jeg er veldig stolt over å få lov til å ha en liten fot innenfor den generasjonen som faktisk gjør noe med det.

- Hvordan type ungdom var du selv?

- Det skiftet jo fra dag til dag, og det er det som gjør ungdomstilværelsen så fantastisk, og så vond og rar. Man får den aldri igjen på samme måte. Det er stormkast i det ene øyeblikket og total lykke, bikini og trening i det neste, hun gestikulerer med armene som bare en skuespiller kan gjøre.

- Det var tristhet på natta, dagbøker, fyrverkeri, drikking, festing, alenetid, mamma og pappa. Jeg pleier å si at jeg gikk med grorudpalme fordi jeg hadde lyst til å være skikkelig fin, palestinaskjerf fordi jeg ville mene noe, og så gikk jeg med høyhælte sko fordi jeg syntes dét var så fint - det var en salig blanding av alt på én gang.

Hun innrømmer at hun savner den tiden.

- Mest fordi at den var så skiftende. Nå derimot skifter det i lugnere strekk. Det er jo mye mer behagelig, men når jeg ser tilbake var jo den tiden mye morsommere.

Denne vinteren har Linn delt fra oppveksten i NRK-serien Datoen, og her forteller hun at hun lenge ikke ville bli voksen. Til KK utdyper hun, og forteller at hun var vært fornøyd med hver eneste epoke av livet, men at det å gå fra barn, til ungdom og så voksen, også kan føles på som vondt.

- Jeg har alltid likt barnet Linn. Men så, da jeg var gjennom den smerten man opplever når man merker at man går ut av barndommen og inn i ungdomstiden, så digga jeg jo den. Nå i ettertid synes jeg kanskje at tredveårene var litt for sterkt. Det sterkeste i livet skjedde på én gang. Jeg fikk barn, samtidig som karrieren peaket. Gudskjelov hadde jeg antakeligvis så mye kjærlighet for den barndommen at jeg likte best å være sammen med barnet jeg fikk. Enten hadde jeg han med meg, eller så prioriterte jeg ham.

Hun minnes tredveårene som en periode da hun følte seg tvunget til å ta valg.

- Det var en vanskelig periode å håndtere. Men det jeg kan si til dagens tredveåringer, og det jeg ser tilbake på med glede nå, er de gangene jeg ikke gjorde det de andre sa jeg skulle gjøre.

VILLE IKKE BLI VOKSEN: - Jeg har alltid likt barnet Linn, sier Skåber til KK. FOTO: Lars Opstad
VILLE IKKE BLI VOKSEN: - Jeg har alltid likt barnet Linn, sier Skåber til KK. FOTO: Lars Opstad Vis mer

Hun husker en gang hun tok sønnen ut fra barnehagen uten å ha lov.

- Jeg hadde et skjerf i veska, kjøpte to kopper kakao og så satte vi oss i parken. Jeg dreit i alt annet. Det er jo jeg som bestemmer over livet mitt. Det var nesten som at jeg tok tilbake livet mitt. Det sto noen og ventet på meg på et teater, og de i barnehagen var sure fordi at jeg ikke hadde levert tidsnok. Men det ga jeg faen i. Det var mitt lykkeøyeblikk.

Hun ler en hjertelig latter.

- Det er litt morsomt at jeg plukker ut akkurat det som mitt lykkeøyeblikk. Jeg nevner ikke fødselen, for det hadde jeg ikke noe interesse av, og det vil jeg ikke ha igjen. Ikke fordi at det var så jævlig, men fordi jeg ikke syntes at det var så gøy. Jeg synes ikke det er så gøy å føde, men å sitte i parken med det mennesket jeg har født, dét var gøy!

Akkurat denne mentaliteten har hun arvet etter sin nå avdøde far Willy Skåber.

- Jeg husker jeg ringte pappa en gang, da jeg var skikkelig stressa, og måtte få ham til å passe på sønnen min Niels. Etter noen timer ringte jeg ham for å høre hva de gjorde, og da sa han at han hadde kjørt ut til toppen av Ekerbergparken, og at han og Niels - som da var han tre år - satt i bilen og hørte på jazz mens de så utover byen.

MOR OG SØNN: I dager er Linns sønn Niels 17 år, og hun gruer seg til han skal flytte ut fra barndomshjemmet. Dette bildet ble tatt på scenen under Heddaprisen på Nationalteateret i 2014. FOTO: NTB scanpix
MOR OG SØNN: I dager er Linns sønn Niels 17 år, og hun gruer seg til han skal flytte ut fra barndomshjemmet. Dette bildet ble tatt på scenen under Heddaprisen på Nationalteateret i 2014. FOTO: NTB scanpix Vis mer

- Niels satt i den roen, sikkert for første gang på mange dager i den stressa tilværelsen vi levde i, og hadde det helt topp. Jeg lærte mye av det. Han gjorde ingenting. Han hadde bare kjørt ut på spissen der, satt i bilen og hørte på jazz. Den har jeg nok litt i meg, det å bare sitte i bilen, ikke gjøre noen ting og høre på jazz. Det har hjulpet meg mye.

I dag er sønnen Niels 17 år, og i Datoen-episoden forteller Linn at hun to dager etter fødselen gråt fordi hun gruet seg til den dagen sønnen skal flytte hjemmefra.

For øyeblikket kommuniserer Linn og sønnen mest via Vipps

Foreløpig bor Niels fremdeles hjemme, men hun innser at det ikke er lenge til en ny epoke av livet er rett rundt hjørnet.

- Selv om Niels og jeg krangler innimellom, av og til har noen fine samtaler og jeg må kjøpe sushi for å få taletid, og vi for øyeblikket kommuniserer mest på Vipps, verdsetter jeg så innmari den tiden jeg har med ham når jeg får rappet ham til meg i en halvtime. Men mest av alt er jeg glad for at han begynner å komme til det stadiet der han skal fungere der ute på egenhånd.

- Har du forsonet deg med tanken på at han faktisk snart skal flytte ut?

- Nei, sier hun høyt og ler.

- Jeg tror jeg kommer til å bli en typisk femti- sekstiåring som er ute og forsøker å få tiden til å gå fordi barnet er borte. Helt seriøst, så tenker jeg at jeg må finne litt tilbake til Linn som bodde i kollektiv og som ikke hadde fått barn. Jeg må nok lete frem henne igjen.

Hun innrømmer også at hun har lekt med tanken på å få en hund når sønnen flytter ut.

- Bortsett fra at kjæresten min her forleden påpekte at det er «gøy» at det første jeg sier når jeg skal få hund er at han må ta den med på hytta. Jeg ser jo bare for meg at jeg har en hund, Simon passer på den og at jeg sitter på Parkteateret og drikker vin. Post-sønn-har-flyttet-ut, liksom! Neida, jeg begynner å like friheten altså, men det tar litt tid å venne seg til.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer