«Så det var med fly jeg skulle møte min skaper», sier Nordahl Grieg med stoisk ro, mens det tyske jagerflyet senker cockpiten slik at dikteren nærmest ser døden i hvitøyet.

Selv er han plassert om bord på en ferge som akkurat har lagt ut fra kai. Han er ikledd en kombinasjon av soldatuniform og sivile klær. Rundt ham ligger Norges gull innpakket i trekasser merket NB - Norges bank. Målet er å sikre den norske gullbeholdningen fra å havne i nazistenes eie.

Redd Gutta på skauen-seerne ville oppfatte deler av budskapet i humorserien feil

«Nordahl Grieg» i denne sammenheng er skuespiller Morten Svartveit (44). Han portretterer den norske dikteren i Viaplay-filmen Gulltransporten. Filmen hadde premiere 15. desember. Han spilte nylig i NRK-serien Gutta på skauen.

- Denne replikken: «Så det var med fly jeg skulle møte min skaper», var et slags frempek mot det som skulle bli Griegs fatale skjebne, sier Morten til KK når vi møter ham i forbindelse med presselanseringen av filmen.

- Er dette noe Grieg har uttalt, eller noe dere har kommet opp med i forbindelse med filmen?

- Budskapet ble skrevet av manusforfatterne, og setningen er blitt justert til underveis, forklarer han.

Dikteren og motstandsmannen Nordahl Grieg møtte nemlig sin skjebne som passasjer om bord i et bombefly, som gikk ned over Berlin 2. desember 1943. Den folkekjære dikteren, krigskorrespondenten og motstandsmannen ble bare 41 år.

Også regissør Hallvard Bræin (57), kjent for klassikere som Børning-filmene og Olsenbanden – Siste skrik!, forteller om bakteppet for den symboltunge setningen.

- Det er noe vi har skapt i fellesskap, og jeg synes Morten gestalter Grieg på en uovertruffen måte. I likhet med Grieg, som hadde poesien med seg i alt han så og opplevde, har også Morten en unik formidlingsevne, forklarer Hallvard til KK.

Leif var 12 år da han måtte flykte unna nazistene

Lå i tannlegestolen da tyskerne inntok Norge

9. april 1940, mens tyske soldater hoppet ut fra en lastebil utenfor Nationaltheatret i hovedstaden, lå dikteren fra Bergen i tannlegestolen hos professor Lossius i Torstedgården - et steinkast unna Slottet, Karl Johans gate og Victoria terrasse, som med tiden skulle bli Gestapos beryktede hovedkvarter.

- Nei dægern, gutt, der har vi tyskerne! utbrøt professor Lossius mens den da 37 år gamle Nordahl Grieg lå med munnen på vidt gap.

Dikteren meldte seg umiddelbart til tjeneste ved Jørstadmoen militærleir, et stykke nord for Lillehammer. 10 dager etter at tyskerne okkuperte Norge, skulle soldat Grieg selv komme i nærkontakt med trekassene med det norske gullet, og etter hvert bli gulltransportleder Fredrik Haslunds betrodde mann.

Haslund, opprinnelig sekretær for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og Grieg skulle sammen med hundrevis av sivile nordmenn, bankfunksjonærer, lastebilsjåfører og skippere, frakte Norges gullbeholdning i sikkerhet fra Norges bank i Oslo, til Lillehammer, over Otta, Åndalsnes og Molde, og langs kysten fra Molde og til Tromsø.

To dager før krigsutbruddet, mottok Gudrun en skjebnesvanger melding

Villige til å sette livet på spill

En hemmelig operasjon og en særdeles strabasiøs ferd, som skulle strekke seg over månedene april, mai og juni, før gullet havnet i London, og siden USA og Canada.

- Det er en historie som ender godt, i alle fall for gullet, selv om det var starten på en fem år lang tragedie, sier regissør Bræin.

- Hva visste du selv om gulltransporten før du ble involvert i filmprosjektet?

- I utgangspunktet veldig lite. Da jeg ble forelagt historien ble jeg helt satt ut, fordi det var så mye kjerne i det.

Regissøren snakker engasjert, og forklarer videre.

- Det kommer inn en overmakt som er så sterk, og tar landet vårt. Men samtidig med dette har man alle disse små enkeltmenneskene som gjør så godt de kan, på veldig amatørmessig vis, men som også har en real dose flaks!

Hallvard trekker på smilebåndet. For det er ingen tvil om at de involverte i gulltransporten hadde mengder med flaks på veien.

- Jeg syntes det var veldig forlokkende og inspirerende å lage en slik film. Vår felles historie er det som former oss som folk, og det kan vi dra lærdom av, mener han.

- Hvordan tror du at du selv hadde reagert om du hadde fått et slikt oppdrag slengt i fanget?

- Jeg vil tro at jeg i alle fall hadde brettet opp ermene og blitt med, sier han og imiterer at han gjør nettopp det.

Regissør Bræin trekker paralleller til den pågående krigen i Ukraina, og det at mennesker er villige til å sette livet på spill, for å redde landet sitt.

- Selv er vi en nasjon som har det ekstremt bra, til tross for at det er vanskelige tider. Det å dyrke fellesskapet verdier og interesser, «én for alle og alle for én», er noe som ligger veldig nært meg.

Han sporer seg selv tilbake til spørsmålet som er blitt stilt.

- Nei, hvem jeg kunne ha vært ... ? Jeg har nok ikke de dikteriske evnene til Nordahl Grieg, men jeg ville nok vært en av de som var med på sjauingen.

Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz

Det ikoniske motstandsdiktet

Underveis på gulltransporten skrev Nordahl Grieg diktet «17. mai 1940», som raskt ble et populært motstandsdikt. De symboltunge verselinjene leste Nordahl opp over radio på nasjonaldagen i 1940, da han og gulltransporten-kameratene befant seg i Tromsø.

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Nå slåss vi for rett til å puste
vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver falden er bror og ven.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.

I boken «Flukten med Norges gull», ført i pennen av Asbjørn Jaklin, og utgitt på Gyldendal forlag i 2021, beskrives nettopp Griegs opplesning av motstandsdiktet:

«Nasjonaldagen i den fungerende hovedstaden Tromsø kom med sol og blankstille på sjøen. Et musikkorps marsjerte og spilte tidlig om morgenen i sentrumsgatene. I Tromsø sto ikke flaggstangen naken, flagg var heist på begge sider av Storgata og en rekke andre steder i byen. Men 17. mai-komiteen hadde vedtatt at nasjonaldagen skulle være vanlig arbeidsdag».

«(...) Over senderen leste Nordahl Grieg sitt nyskrevne dikt med tittelen «17. mai 1940». Grieg leste ganske sakte, med litt vibrasjon i stemmen og trykk på kritiske ord. Opplesningen gjorde et sterkt inntrykk på de mange som hørte den, både tromsøværinger og tilreisende sørfra. Mange gråt åpenlyst».

Skuespiller Morten Svartveit er overbevist om at han i forkant av innspilling har lest diktet et hundretalls ganger. Både Morten og regissør Hallvard gikk mange runder for å få diktet til å «sitte».

- Vi prøvde forskjellige versjoner, og trodde vi hadde det, men så kunne Hallvard ringte og si at jeg måtte ta det på nytt fordi at det ble litt for følsomt.

- Mitt utgangspunkt var at det måtte være nært, men da ble det veldig suppete og naturalistisk. Diktet mistet kraften sin, rett og slett, forklarer Morten.

Selv er det strofene «Der stiger en sang over landet, seirende i sitt språk» som har satt seg i Mortens erindring.

- Akkurat dén setningen i diktet har truffet meg.

Han blir ofte spurt om hvordan han selv hadde reagert om det ble krig, og erkjenner at han trolig umiddelbart ville ha tatt med seg familien på hytta og gjemt seg der.

- Min første tanke, i mitt trygge univers, er ikke å kjempe imot, men å ta vare på. Men så ser man på folket i Ukraina nå, og hvordan de reagerer. Det virker som den store majoritet står opp og kjemper.

Morten dveler.

- Kanskje er jeg ikke den som umiddelbart hadde meldt meg, slik Nordahl Grieg gjorde. Men når man har fått fordøyd situasjonen ... «der stiger en sang» ... så er man forhåpentligvis med og kjemper imot.

- Hva er ditt inntrykk av Nordahl Grieg?

- Han var en person som umiddelbart klarte å handle da det gjaldt. Jeg har hørt folk sammenligne ham med den nåværende ukrainske presidenten, sier Morten.

Han forklarer at mange har hevdet at Grieg var datidens versjon av Volodymyr Zelensky (44). Mannen som i dag står i fronten mot Putin og de russiske styrkene.

- Grieg var stor, men egentlig ikke så godt likt opp mot krigen. Han var kontroversiell, så kom krigen, og det ble på en måte redningen hans. Grieg fikk vist hvem han var, da det virkelig gjaldt. Ikke ulikt Zelensky, mener Morten.

- Jeg var den første kvinnen som ble torturert på Grini

Bestefaren var etterlyst, norsk motstandsmann

Morten selv, som er oppvokst på Voss, er oppvokst med krigshistorie tett på kroppen. Morfaren Einar Birkeland, født i 1915, var motstandsmann, og fortalte åpent om krigen og sine erfaringer.

- Men han var opptatt av at han ikke var noen helt. Han var en som hadde gjort det som trengtes der og da.

Einar Birkeland var med og tok imot et engelsk flydropp, som en nazistvennlig dame i bygda på Osterøy fikk med seg.

- Bestefar og en kamerat visste at hun var tyskervennlig. De tok på seg finlandshetter og banket de på døren hennes: «Hvis du sier ifra om dette, kommer det til å gå deg ille». De truet henne, forteller Morten.

Men den nazivennlige damen kjente igjen stemmene til de lokale motstandsmennene, og lensmannen i bygda ble informert.

- Lensmannen ga beskjed til bestefar at de var gjenkjent, og han fikk tips om å flykte før Gestpo innhentet dem.

Einar og kameraten rodde over fjorden, og gikk opp Matrefjellene der motstandsgruppen Bjørn West lå.

- Samtidig med dette var det tre andre menn, som bestefar ikke kjente, som begikk et bankran. De brukte pengene til motstandsarbeid, og ble raskt ettersøkt av tyskerne, forteller Morten videre.

Da krigen var over ble bestefaren satt til å holde vakt ved det som hadde vært nazistenes hovedkvarteret i Bergen.

- Bestefar oppdaget plutselig at det på veggen hengte en ettersøkt-plakat. Det var bilde av de tre som hadde utført bankranet, og bestefar og kompisen som flyktet fra flydroppet, forklarer Morten.

I etterlysningen opplyses det om at det er utlovet en dusør på 100 000 kroner for å få tak i de fem «bankranerne». En på den tiden svært generøs sum med penger.

- Bestefar tok etterlysningen ned fra veggen og puttet den i lommen. Den har jeg innrammet på veggen i dag. Det er litt gøy! sier Morten og smiler.

- Hva tror du bestefaren din hadde tenkt om at du spiller Nordahl Grieg i Gulltransporten?

- Det tror jeg at han hadde likt veldig godt. Bestefar var veldig opptatt av å formidle hva han hadde opplevd, og tok blant annet med oss barnebarna opp til hytten i Matrefjellene der de hadde bodd deler av krigen.

- Bestefar mente at historiene fra krigen måtte fortelles, slik at man ikke glemte, og på den måten forhindre at det samme skje igjen.

Øvrige kilder: Boken «Flukten med Norges gull» (2021) skrevet av Asbjørn Jaklin, Tannlegetidende og Norges bank