TV-konseptet Ukjent arving ble en umiddelbar suksess på NRK, og denne høsten kommer endelig sesong 2 av den populære serien.

Det er programleder Tarjei Strøm og slektsforsker Kai-Samuel Vigardt som nøster opp i slektshistorien til en avdød person. På den måten kan de forhåpentligvis finne én eller flere rettmessige arvinger.

Ferden bringer dem land og strand rundt, både i vårt eget langstrakte land, men også utenfor landegrensene.

KK var med da femte episode av sesong 2 ble spilt inn. Episoden har fått tittelen Født i skam.

På togstasjonen Slitu i Indre Østfold får vi for første gang høre om den tragiske historien til Bjørn Rudolf Madsen - en historie som skulle vise seg å gjenforene søstrene Eva og Ellen med fetteren Erik. Bjørn Rudolf er søskenbarnas ukjente onkel.

Det er nemlig på den samme togstasjonen, at en svanger kvinne ankom det lille tettstedet 90 år før vi står der sammen med Tarjei og TV-crewet.

Men la oss ta det helt fra begynnelsen.

I 1929 ble det født en liten gutt i et hvitt hus på Slitu i Indre Østfold. Den lille gutten får navnet Bjørn Rudolf Madsen, og er en såkalt uekte sønn av den forretningskvinnen Rosa Zukerman og handelsreisende Carl Emil Madsen.

Rosa, som var 25 år da hun fødte, tilhørte det jødiske miljøet i Trondheim, og var datter av en jødisk far og en ikke-jødisk mor. Den 43 år gamle kjøpmannen Carl Emil var godt gift, og hadde fire barn på andre siden av landet. Nærmere bestemt i Oslo.

Charles' ekteskap med ikke-jødiske Ragnhild reddet livet hans

Carl Emil påtar seg farskapet i forbindelse med en bidragssak, og betaler for at Rosa skal føde barnet i skjul og for videre forpleining av sønnen han aldri skal ha noe med å gjøre.

Og det er nettopp her det hvite huset på Slitu spiller inn.

I årene før Bjørn Rudolf kommer til verden kan vordende mødre, som av ulike årsaker ikke kan ta vare på barnet i magen, lese annonser i både aviser og magasiner som gir dem mulighet til å føde i skjul, og å få satt bort barnet etter fødsel.

«Nedkomst. Rimelig og godt opphold. Kan ogsaa være behjælpelig med at faa barnet bortsat i god pleie. Skofterud. Slitu st. Telefon 32.», sto det på trykk i Aftenposten 11. juni 1927.

På den tiden var nemlig det å føde et barn utenfor ekteskapet en stor skam, og det var ofte kvinnen - for ikke å snakke om det uskyldige barnet - som måtte lide.

I forskningsartikkelen Døde spedbarn og ugifte kvinner – fra rettsmedisinske erlæringer 1910-12, ført i pennen av patolog, overlege og førsteamanuensis G. Cecilie Alfsen og sykepleier Lotte Hernæs i 2013, kommer følgende frem:

«Prevensjonsmidler var vanskelig tilgjengelige, og abort var forbudt – med mindre det ble utført av lege for å redde mors liv. Å føde et «uekte barn» førte som regel til sosial utstøting og tap av inntektsgivende stilling for den ugifte kvinnen, som derfor ofte valgte å skjule sitt svangerskap og føde i hemmelighet.».

Skjebnen endrer av valgene de tok

Bjørn Rudolf blir født i det hvite huset på Slitu 10. november 1929, og dermed blir fødeklinikken «redningen» for den unge moren, men også for den nesten 20 år eldre kjøpmannen som ikke ville at den utenomekteskapelige eskapaden skulle bli kjent.

- Jeg tror ikke det er gjort noen studier på hvor mange kvinner som fødte slik som Rosa, men jeg vil anta at det var såpass «vanlig» at noen kunne leve av å drive slike «hjem». Det fantes slike «hjem» over hele landet, forklarer slektsforsker Kai-Samuel til KK.

Kort tid etter fødselen forlater altså Rosa det eneste barnet hun skal sette til verden. Han vokser opp som fostersønnen til Anette Skofterud på Slitu. Her får Bjørn Rudolf en god og trygg oppvekst, og blir tatt vare på av mennesker som bryr seg om ham.

- Når man zoomer ut, ser man at det er mange ting ved denne historien som blir brutt på grunn av menneskene bak. De har hatt noen følelser og oppfatninger, og gjort det på en annen måte enn det som var forventet av dem, forteller Tarjei engasjert til KK i pausen mellom opptak.

Tarjei sikter til jordmoren som tok til seg det nyfødte barnet, barnefaren som valgte å bidra økonomisk i en tid der mange fraskrev seg ansvaret, den ikke-jødiske bestemoren som kjente seg igjen i det å leve med skam og som likevel ønsket å ta til seg sitt «uekte» barnebarn, og ikke minst den biologiske moren som gjennom å skrive brev og å sende gaver gjorde alt hun kunne for å opprette kontakt med sønnen hun hadde gitt fra seg.

- Jeg har ikke oversikt over hvor vanlig det var at de som ble oppgitt som far påtok seg ansvaret, men i mange av sakene jeg har lest så prøver en del å komme seg unna. Ofte kunne mennene komme seg unna, om bidragsretten ikke var helt sikre på om mor hadde hatt andre partnere i perioden unnfangelsen hadde skjedd, forklarer slektsforsker Kai-Samuel til KK.

Men Carl Emil Madsen var blant dem som - delvis - tok ansvar for sine handlinger.

- Carl Emil betalte 40 kroner i måneden, trolig frem til Bjørn Rudolf fylte 16 år. Han betalte også 300 kroner i forbindelse med fødselen, noe som var veldig mye penger den gangen, sier slektsforskeren videre.

Kunne ha endt opp i Auschwitz

En gang på 30-tallet flytter Rosa fra Trondheim, og i 1936 starter hun forretningsvirksomhet på fasjonable Frogner i Oslo. Mannen hun etter all sannsynlighet hadde en én-nattsaffære med fortsetter familielivet i samme by.

Men da krigen kommer til Norge i 1940 flykter Rosa og familien til Sverige, og på den måten overlever de nazistenes utrydningsplaner. Rosas søster Ruth og svoger Samson, og deres tre barn Mendel, Robert og Arnold blir alle drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Da Bjørn Rudolf fremdeles var en baby, et tiår før krigen kom, var det flere av Rosas familiemedlemmer som ønsket å ta hånd om den lille gutten, mormor Hanna og tante Ruth var blant dem.

Men dersom Bjørn Rudolf hadde vokst opp i Trondheim hos tante Ruth og onkel Samson og de tre fetterene, hadde han etter all sannsynlighet blitt regnet for å være jødisk han også, og lidd samme skjebne som dem - og dermed trolig endt opp i gasskammeret i den beryktede dødsleiren i Polen.

Da krigen er over sender Rosa flere brev til sin sønn på Slitu, men han vil ikke ha noe med familien å gjøre. Hvert eneste brev og hver eneste pakke Bjørn Rudolf får tilsendt kaster han i peisen, uten en gang å ha åpnet dem.

Bjørn Rudolf skal tilsynelatende aldri tilgi sine biologiske foreldre for å ha plassert ham bort etter fødselen - og heller aldri snakke om dem til de få menneskene han velger å omgås med.

Lille Ruth (2) fra Tromsø ble drept i Auschwitz

Døde på den samme togstrekningen gravide Rosa reiste på

Det skal gå mange tiår før Carl Emils familie og slekt får kjennskap til at han hadde en ukjent sønn.

- Det at det var et barn til, det kom som et sjokk på oss. Det er ingen skam knyttet til det fra vår side, men vi føler likevel at det er overraskende, fordi at vi jo ikke har visst noe om det før nå, sier Eva Nertun til KK, som er en av Bjørn Rudolf Madsens nieser.

Vi møter Carl Emils barnebarn Eva Nertun (74), Ellen Nielsen (70) og Erik Madsen (72) under opptaket av Ukjent arving-episoden høsten 2020.

Bjørn Rudolf gikk bort i januar 2014, etter at bilen han satt i kolliderte med et tog, ikke langt unna der han bodde på Eidsberg i Østfold. En plass han flyttet til på begynnelsen av 90-tallet.

Ironisk nok er også togstrekningen han døde på, den samme som den biologiske moren brukte for å komme seg til Slitu i forbindelse med fødselen over 80 år tidligere.

Bjørn Rudolf etterlot seg en sum på rundt en halv million kroner, som slektningene nå skal dele på.

Vondt at de aldri rakk å møte onkelen

Til å begynne med føles onkel Bjørn Rudolf som en fjern person for søstrene Eva og Ellen, og fetter Erik, men etter hvert som programleder Tarjei og slektsforsker Kai-Samuel forteller mer om livet hans og hva han opplevde i sine åttifire leveår, blir han etter hvert mindre fremmed.

- Nå plutselig har han kommet nærmere oss. Det er gått opp for oss at han er en del av familien, sier Ellen og smiler.

- Føles det vondt at dere aldri rakk å bli kjent med ham?

- Ja, egentlig, sier Eva og strekker seg etter et bilde av Bjørn Rudolf som de har fått utdelt av programleder Tarjei. Det er første gang hun ser ansiktet til onkelen hun aldri ble kjent med.

På fotografiet, som ble tatt sommeren før han døde, er Bjørn Rudolf fotografert i hagen i Eidsberg der han bodde til sin død.

- Jeg vil ikke si at det er en sorg eller savn knyttet til det, i og med at vi aldri har visst om ham, men det hadde vært hyggelig å fått møtt ham før han gikk bort, supplerer Ellen.

Minnes bestefaren som en god familiemann

Eva, Ellen og Erik minnes bestefar Carl Emil med stor varme og mye glede, til tross for at han holdt sannheten om sønnen Bjørn Rudolf skjult helt til sin død.

- Vi husker ham som en god familiemann, det må jeg jo si. Han var en leken og hyggelig mann, som alltid var til stede. Han var en god farfar, beskriver Eva.

Hun forteller at bestefaren var blant de første som importerte Lego til Norge, og også lagde og distribuerte såpebobler slik vi kjenner det i dag. Men det var noe helt annet han gjorde opp formuen sin på.

- Det han er mest kjent for er de norske flaggene man hadde på juletrærne. Det satte han i gang med etter krigen. Der skapte han formuen. «Alle» hadde de flaggene, forklarer Erik.

Bestefar Carl Emil var med andre ord svært populær blant barnebarna.

- Det var ingen som hadde så mange leker som oss, eller dukker som det søstrene mine og jeg hadde, minnes Eva med latter.

De er glade for at bestefaren bidro med barnebidrag, slik at onkelen hadde det han trengte da han vokste opp.

- Jeg synes det er veldig deilig å tenke på at han har hatt det bra, og det er godt å vite at farfaren vår gjorde opp for seg. Og at Bjørn Rudolf er vokst opp hos hyggelige mennesker. Det var nemlig noe av det første som slo meg, hva slags mennesker var det som tok hånd om ham? sier Eva.

De stusser også over at han har tatt farens navn, ettersom han jo ikke ønsket å ha noe med sønnen å gjøre.

- Det er egentlig litt rart at han ville ha det etternavnet, sier Eva.

- Men det var vel sikkert fordi han ikke ville ha noe med moren å gjøre, som plasserte ham bort? undrer Ellen, før fetter Erik følger opp:

- På den tiden var det nok såpass strengt, at det skulle være barnefarens etternavn okke som.

Og dette er noe slektsforsker Kai-Samuel kan bekrefte.

- Det var helt vanlig at barna fikk fedrenes etternavn. Han var formelt far til barnet, og det var heller uvanlig at barna fikk morens etternavn på den tiden.

Onkel Bjørn Rudolfs eksistens, som for søskenbarna Eva, Ellen og Erik var helt ukjent inntil høsten 2020, har ikke bare gitt dem et økonomisk tilskudd, men også bidratt til å knytte dem sammen igjen.

- Ja, vi har jo snakket lenge om at det hadde vært hyggelig å gjenoppta kontakten med hverandre, og de andre kusinene og fetterne våre. Det kan vi jo gjøre noe med nå! sier Ellen med et smil.

På spørsmål fra Tarjei om de tror at fedrene deres, halvbrødrene til Bjørn Rudolf, visste om gutten som ble plassert bort, er de nølende.

- Det kan jeg ikke tenke meg. Vi har aldri hørt snakk om noe som helst. Aldri, sier Eva bastant.

Erik skyter inn:

- Vi lurer også på om vår farmor har visst noe om dette. Men det tviler vi på.

- Det sies jo at man tar med seg alt i graven, men man gjør faktisk ikke det. Det er denne historien et godt eksempel på, sier Eva lurt, og titter bort på et at fotografiene av bestefaren, som holder armene rundt barnebarna.

Sesong 2 av Ukjent arving sendes på NRK høsten 2022, og består av totalt seks episoder. Se trailer til episode 5 under: