Kennedy. Bare navnet får en til å tenke suksess, hvite smil, politikk og makt. Men det finnes en annen historie. En historie om en ung jente som ble frarøvet livet. Ikke ved brå død, som fire av hennes søsken senere skulle bli. Men gjennom en tragisk beslutning tatt av hennes far.
Vanskelig fødsel
Brookline, Massachusetts 1918. Joseph Kennedy hadde jobbet seg opp til en fremgangsrik forretningsmann og politiker, og nå lå hans kone, Rose i barselseng. Fra før hadde det katolske paret med røtter fra Irland, to sønner. Jordmoren var langt unna, og en pleier skal ha bedt Rose å legge bena i kors og ikke presse før jordmoren kom. Barnet ble dermed liggende i fødselskanalen, og surstoffmangel skal ha ført til at lille Rosemary senere ikke utviklet seg som resten av søskenflokken.
Moren Rose skrev i sine memoarer fra 1974 at datteren var sent ute både med å krabbe, stå, gå og snakke. Historiker Kate Clifford Larson skriver i boken Rosemary: The Hidden Kennedy Daughter:
«Det var en kjent sak at å hindre barnet i å bevege seg nedover fødselskanalen kunne føre til oksygenmangel og eksponere barnet for potensiell hjerneskade og fysisk utviklingshemming».
Topp-politikeren ville ha sin homofile elsker drept, men torpedoen gjorde en fatal feil
Kongelig sus
Kennedy-klanen var nesten som USAs egen kongelige familie å regne, og den rikholdige barneflokken levde sine vellykkede liv i medienes søkelys. Men Rosemary var annerledes. Hun var motorisk svekket og kunne etterhvert få uberegnelig utbrudd. Moren Rose søkte råd hos ulike leger som mente at Rosemary kunne være «mentalt tilbakestående», eller at tilstanden hennes var et resultat av en «genetisk ulykke» eller en «ulykke i livmoren».
Jenta slet på skolen og Rose sendte henne på en rekke kostskoler for barn med spesielle behov. Ifølge forfatter Elizabeth Koehler-Pentacoff, som har skrevet boken The Missing Kennedy, var brevene Rosemary sendte hjem preget av sår hjemlengsel og et stort behov for bekreftelse. I et av brevene takker hun faren overstrømmende for at han kom og besøkte henne, og trygler ham om å komme tilbake oftere, ettersom hun føler seg «veldig ensom hver eneste dag».
Medieyndlinger
Da Joseph Kennedy ble utnevnt til amerikansk ambassadør i London i 1938, flyttet familien over Atlanteren. Rosemary og søstrene ble snart medieyndlinger, vakre, glamorøse og utadvendte som de var. Rosemary så ut som en voksen, med bakom det strålende ytre var hun usikker og mange mente hun kunne minne om et barn.
Skarpsindige publikummere kunne kanskje legge merke til Rosemarys små klønetheter under de pene kjolene: Hvordan hun snublet da hun og søsteren Kathleen ble presentert for dronningen på Buckingham Palace, hvordan faren holdt henne nesten krampaktig om armen på de celebre tilstelningene og hvordan brødrene fylte ballkortet hennes før beilere rakk frem.
Fremgang hos nonnene
I London gikk Rosemary på nonneskolen Belmont House og fikk undervisning etter Montessori-metoden. Hun blomstret og kalte skolen: «Den mest nydeligste plass jeg har vært på». Joseph Kennedy skrev til sin kone: «Hun er glad, ser bedre ut enn noen gang tidligere, er ikke det minste ensom, og elsker å få brev fra [søskenene sine] når de forteller henne hvor heldig hun er som får være her».
En av Rosemarys venninner på skolen, Dorothy Gibbs, skrev et brev til Rosemarys far i denne tiden: «Jeg ber om at Gud en dag vil gi dere gleden over en fullstendig helbredelse hos henne».
Etter krigsutbruddet måtte Joseph Kennedy og familien i 1940 forlate England. Kennedy gikk imot Winston Churchill i at ethvert kompromiss med Hitler var umulig, og støttet Chamberlains ettergivenhetspolitikk, den såkalte Policy of appeasement.
Rosemary ble nå rykket opp fra Belmont House og familien flyttet til USA. All fremgangen hun hadde hatt på nonneskolen forsvant, og hun kunne få voldsomme raseriutbrudd. Samtidig var hun vakker og utadvendt og foreldrene fryktet de begynte å miste kontrollen over henne.
Moren lette etter en passende skole, og endte opp med å sende henne til et nonnekloster, der Rosemary mistrivdes. Hennes kusine Ann Gargan har uttalt at «skolen ofte ringte og fortalte at hun var borte, for siden å finne henne vandrende gatelangs klokken to om natten». En medpasient skal ha hevdet at Rosemary snek seg ut for å møte menn på vertshusene, «menn som gladelig ville gi henne oppmerksomhet, trøst og kjærlighet», skriver Koehler-Pentacoff i boken «The Missing Kennedy».
Ektemannen tålte ikke konas suksess - drepte henne bestialsk
Diskuterte lobotomi
Faren begynte å gjøre sine undersøkelser for å finne noe som kunne roe adferden hennes. Behandlingen han fant skulle bli en katastrofe for 23 år gamle Rosemary.
Lobotomi var en forholdsvis ny metode. Gjennom å skjære bort vev mellom frontallappen og thalamus, skulle man etter sigende kunne kurerer en rekke psykiatriske tilstander. Opp mot 5000 lobotomier ble utført hvert år i USA utover 40-tallet, mesteparten på unge kvinner.
To som gjorde seg bemerket innen feltet var legene Walter Freeman og Joseph Watts. I alt skal Freeman ha utført over 3500 lobotomier i løpet av sin karriere, med den på Rosemary som en av de tidlige. En artikkel i The Saturday Evening Post fra 1941 hyllet Freemans «pionerarbeid», og hvordan han ga håp om at kirurgi kunne gjøre pasienter som var «et problem for familien og en ulempe for seg selv», om til «nyttige samfunnsborgere».
Da lobotomi på Rosemary først ble diskutert i familien, tok søsteren Kathleen til motmæle. Ifølge forfatter og historiker Clifford Larson skal Kathleen ha gjort sine undersøkelser, og så fort hun ble gjort kjent med hva lobotomi innebar skal hun ha meldt tilbake til moren:
«Å, mamma, nei. Dette er ikke noe vi ønsker gjort med Rosemary» .
Visste hun operasjonen?
Likevel, i 1941 ble 23 år gamle Rosemary lagt på operasjonsbordet på George Washington University Hospital. I boken «The Fitzgeralds and the Kennedys: An American Saga» skriver historiker Doris Kearns Goodwin at Joseph Kennedy ba om å få lobotomien utført, uten å si noe til sin kone.
Også Rose Kennedy hevdet mange år senere at hun ikke visste om operasjonen, og at ektemannen tok beslutningen på egen hånd. Men hva med Rosemary? Visste hun om det hun skulle gjennomgå? Risikoen, og hva den kunne gjøre med henne?
Knivstikkene på søster Margarets bryst dannet formen av et kors
Våken under lobotomien
I Joseph Kennedy-biografien «Sins of the father» av Ronald Kessler finner man det som skal være legen Watts egen beskrivelse av operasjonen: «Vi gikk inn gjennom toppen av hodet, jeg tror hun var våken. Hun hadde fått en mild bedøvelse. Jeg gjorde et kirurgisk snitt i hjernen gjennom skallen. Det var nær pannen og på begge sider. Vi laget kun et lite snitt, ikke mer enn en tomme», skriver Kessler.
Instrumentet Watts brukte lignet en smørkniv, som han svingte opp og ned for å kutte hjernevev. Mens Watts skar, ba Freeman Rosemary om å fremsi fadervår, synge «God Bless America» eller telle baklengs. «Vi gjorde et estimat over hvor dypt vi skulle kutte, basert på hvordan hun responderte», skriver Kessler i boken, og refererer til Watts beskrivelse.
Rosemary skal ha gjort som hun ble bedt om. Ramset opp reglene og sang mens legen skar, og først da hun begynte å snakke utydelig og de kjente reglene ikke lenger hang sammen og hun til slutt ble stille, var operasjonen over.
Den norske Hollywood-stjerna skjøt og drepte seg selv ved en feil
«Katastrofalt resultat»
Da Rosemary ble trillet ut av operasjonssalen hadde hun mistet evnen til å snakke og bevege seg normalt. Den tidligere så aktive jenta satt nå i rullestol, med begrenset evne til å gjøre seg forstått, og skadene fulgte henne livet ut.
Rosemarys nevø, Timothy Shriver, mangeårig styremedlem av Special Olympics, har skrevet boken «Fully Alive: Discovering What Matters Most». Om tantens lobotomi skriver han: «Resultatet skulle bli katastrofalt for Rosemary (...) Hun mistet sin selvstendighet for resten av livet». Han får støtte av Doris Kearns Goodwin, som i boken sin hevder at «noe gikk forferdelig galt» under operasjonen og at Rosemary endte opp «mye verre» enn tidligere.
Kennedy-forbannelsen
«The Kennedy curse» har de blitt kalt, tragediene som gjentatte ganger rammet den høyprofilerte familien. Av Joseph og Roses ni barn ble eldstemann Joseph Jr. fra barnsben av oppdratt med ett mål for øye: å bli USAs president. Men drømmen falt i grus da han i 1944 ble skutt ned under et flytokt, 29 år gammel. Fire år senere skulle tragedien ramme på ny, da datteren Kathleen omkom i en ulykke i Saint-Bauzile i Frankrike.
Etter sin brors død rykket John F. opp i rekkene som familiens politiske håp, og i 1960 vant han valget over Richard Nixon og ble Amerikas 35. president. Tre år senere ble John F. skutt og drept i et attentat, med førstedamen Jacqueline ved sin side i den åpne bilen. Man skulle tro at den hardt prøvde familien med dette hadde fått sitt, men nei.
I 1968 stilte lillebror Robert som presidentkandidat. Han vant valget i California, og mens hans holdt sin takketale morgenen 5. juni ble han skutt, og døde senere på sykehuset av skadene.
Men Rosemarys tragedie skulle ikke komme til å skape førstesidestoff.
Forgiftet sjokolade fra Norge drepte svenske Marianne (8)
Alene på pleiehjem
Etter det mislykkede inngrepet ble hun sendt på institusjon, først utenfor New York, og siden til Jefferson, Wisconsin, til St. Coletta. Her tilbrakte hun resten av sine dager, hjelpetrengende og omgitt av nonner. Kun sporadisk fikk Rosemary besøk av slektninger.
Ifølge forfatter Ronald Kessler skal Joseph Kennedys mangeårige sekretær og elskerinne ha sagt at Rosemarys navn «aldri ble nevnt i huset». Forfatter Koehler-Pentacoff skriver at Jean, Rosemarys lilllesøster, ble fortalt at Rosemary var «flyttet til Midtvesten for å jobbe som lærer».
Rosemarys nevø, Timothy Shriver, skriver i sin bok: «Kodeksen om hemmeligholdelse slo inn og Rosemary forsvant».
Ble plassert på mentalsykehus: Historien om dronning Elizabeths bortgjemte kusiner
Hvorfor lobotomi?
Mange teorier har vært i omløp om Josephs motiv for datterens lobotomi. Også den at hennes adferd skal ha vært til skade for John F. presidentkampanje, i en tid med sterkt stigma mot psykiske lidelser. Ifølge Kesslers bok skal Dr. Bertram S. Brown, sjef for National Institute of Mental Health, ha hevdet at Joseph Kennedy kalte datteren «mentalt tilbakestående» snarere enn «mentalt syk», for å beskyttet John F. på veien mot å bli president, og at familiens «manglende støtte for mental sykdom er del av en livslang familiefornektelse av hvordan det egentlig var».
Kan forklaringen være at Joseph var en far som ville det beste for datteren og var villig til å prøve alt? I en tid hvor psykofarmaka knapt fantes? Villig til å prøve selv denne nye behandlingsformen, som senere skulle vise seg å bli en av psykiatriens mørkeste kapittel?
Ifølge Koehler-Pentacoff skal Joseph Kennedy har fått beskjed om at det ikke var tilrådelig å besøke datteren på institusjonen, da det ville forstyrre pasientenes daglige rutiner. Clifford Larson skriver at Joseph Kennedy ikke besøkte datteren etter 1948. På St. Coletta fikk han bygget et eget hus til henne, «The Kennedy Cottage». Her hadde Rosemary en hund, en fugl og en bil nonnene kunne ta henne med på turer i.
James drepte og voldtok utkledd som Travolta
Søsknene fikk svar
Josephs Kennedy fikk slag i 1961. Han ble etterhvert rullestollbunden, og led av afasi frem til sin død i 1969. Kennedy-barna skal ifølge Koehler-Pentacoff ha fått vite at søsteren bodde på St. Coletta først etter farens slag: «Med moren ved roret begynte ting å forandre seg. Mrs. Kennedy ønsket at hun skulle sosialiseres».
Besøkte Rose datteren i løpet alle disse årene etter inngrepet? Clifford Larson skriver: «Det er ikke dokumentert at Rose besøkte sin eldste datter på over 20 år». Da Rose i 1962 kom til «The Kennedy Cottage», skal Rosemarys ha fått et raseriutbrudd. En av hennes pleiere var forfatter Koehler-Pentacoffs tante, og ifølge boken skal Rosemary ha revet seg løs fra de to nonnene hun spaserte med, styrtet mot den eldre kvinnen, hamret løs på brystet hennes mens hun skrek.
Ser du hvem hun er bestemoren til?
Taus om inngrepet
Rose Kennedy skal aldri ha snakket om sin datters lobotomi, selv da hun holdt taler om psykisk funksjonshemming. I samtaler med sin biograf Robert Coughlan i 1972 sa Rose at «Rosemarys forstand er helt borte» og at «det skyldes en ulykke, som jeg ikke vil snakke om».
Ifølge dailymail.co.uk skal hun ha gått videre til å stille seg spørsmålet om hvorfor gud har tatt hennes fullbefarne, strålende og talentfulle sønner, Joseph Jr. Kennedy, president John F. Kennedy og Robert Kennedy, «og latt min uføre datter bli igjen».
Sønnens gripende ord til mamma
Familien på besøk
På pleiehjemmet viste Rosemary sporadiske tegn på bedring i løpet av de 63 årene frem mot sin død. Tilværelsen hennes skal ha bedret seg noe utover 60- og 70-tallet, da slektninger begynte å invitere henne hjem på besøk, og ta henne med til barndomshjemmet på Cape Cod. På dette tidspunktet hadde Rosemary lært seg å gå igjen, men hun haltet, og den ene armen forble lam livet ut.
Timothy Shriver, Rosemarys nevø, husker hvordan tanten, selv om språkferdighetene hennes var sterkt begrenset, likte å gå turer, svømme og spille kort. Og at hun ble så glad når hun fikk komplimenter for utseendet sitt.
Det har blitt hevdet at nettopp Rosemarys skjebne var den som inspirerte Timothys mor Eunice til å ta initiativ til Special Olympics i 1968, en verdensomspennende idrettsbevegelse for utviklingshemmede, selv om hun i et intervju med New York Times i 1995 sa at dette ikke var tilfelle.
Brev fra Rosemary
Filmen «A letter from Rosemary Kennedy» som er under produksjon, med Elisabeth Moss, fra «Handmaids tale» og «Mad Men» i hovedrollen, tar utgangspunkt i brev Rosemary skrev. Ifølge historiker Kate Clifford Larson, som skal ha fått tilgang til Rosemarys korrespondanse, er brevene vare vitnesbyrd fra en jente som så gjerne vil være flink og som ikke greier å leve opp til det som blir forventet av henne, og som hele tiden ber om sine foreldres anerkjennelse, bekreftelse og kjærlighet. Som Rosemary skrev til faren i ungdomsårene: «Jeg vil gjøre hva som helst for å gjøre deg så glad».
Stille sorti
Rosemary døde i 2005, 86 år gammel, med søsknene Edward, Eunice, Patricia og Jean ved sin side. Hun ligger begravet på Holyhood Cemetery, Brookline, Massachusetts. Gravstedet er en enkel marmorplate som hviler i gresset, under det ruvende familiemonumentet «Kennedy» i relieff, omkranset av eføy. «Rosemary Kennedy 1918-2005» står det på stenen, med et enkelt kors under.
Kanskje er det en slags skjebnens ironi at Rosemary, med sin stille sorti fra verden - på et avsidesliggende pleiehjem, ble den første av Kennedy-barna som fikk en naturlig død?
Kilder: newyorktimes.com, washingtonpost.com, theindependent.com, dailymail.co.uk, historyextra.com, marieclaire.com, dagbladet.no, wikipedia.com.
Ekskona åpner opp om kannibalisme- og voldtektsanklagene
